Adskillelse, arbeidsliv, forbruk og en full kalender har blitt normalen, og midt i alt dette mister familien sin kjerne. Fra barna er små er de borte fra dem som elsker dem mest. Vi blir trent i avstand, ikke i nærhet. Vi lever i en tidsklemme der det naturlige fellesskapet er byttet ut med avstand, stress, presasjon og jag.

Det blir ekstra tydelig i feriene. Spesielt i den lange sommerferien. Da samles familiene plutselig på heltid. For noen oppleves det som en gave. For andre føles det som et sjokk. Barna er hjemme, tett på, fulle av liv – og foreldrene sukker utmattet. Kommentaren går igjen:

“Det skal bli godt når barnehagen begynner igjen.” og høster tusenvis av likes på some. Det går sport i å være mest sliten, glede seg mest til ferien er slutt. 

Men sannheten er at barna også trenger en pause. Kanskje mer enn de voksne. De er i aktivitet hele dagen, omringet av jevnaldrende, støy, regler og forventninger. Ferien blir for mange barn første gang på lenge at de kan hvile. At de kan senke skuldrene, holde seg nær, slippe å prestere. 

Problemet er ikke barna. Problemet er at det ikke er nok tid til dem. Samfunnet holder oss så travle, at vi ikke klarer å ha dem tett på så lenge. Kun i små porsjoner. Resten av livet blir organisert bort.

Barna lærer samtidig å orientere seg mot hverandre. Jevnalderorientering blir normen, fordi barna er i flertall mesteparten av dagen. De speiler hverandres umodne følelser i stedet for å forankres i oss.

Barna lengter etter pause og nærhet. Foreldrene lengter etter pause fra barna. Midt imellom står en familieform som knirker, fordi systemet aldri har gitt den plass til å vokse seg sterk. Arbeidsliv, forbruk og selvstendighet står sterkest. 

Og da må vi tørre å stille det mest ubehagelige spørsmålet: Hva skal vi med barn? 

Hvis vi bare tåler dem i små doser. Hvis vi teller ned til institusjonene åpner igjen. Hvis vi har skapt et samfunn der barn først og fremst tilhører gruppen, og ikke familien – hva er da egentlig igjen?

Jeg vet at det finnes en måte å leve annerledes på. Jeg har kjent den på kroppen. Denne sommeren har vært idyllisk, til tross for oppussing, småbarnsliv og hele døgnet sammen. Andreas har hatt fire måneder pappaperm, og vi har aldri hatt det bedre. For i nærheten vokser roen. I fellesskapet vokser kjærligheten. I hverdagskaoset vokser båndene som gjør at vi faktisk tåler hverandre.

Kanskje er det nettopp dette som er meningen med familielivet. Ikke at vi skal overleve hverandre i små porsjoner, men at vi skal leve sammen. At barnas uro, latter, behov og nærhet ikke skal være noe vi teller ned til slutten av, men noe vi er skapt til å bære – fordi det former oss, binder oss, og gir livet sitt dypeste innhold.

Barna er ikke for mye. Det er samfunnet som er for trangt. Det er adskillelsen som har ødelagt.

For samfunnet har tatt fra oss evnen til å være sammen. Det har lært oss å tåle lite, når vi egentlig er skapt for å tåle mye.

Det har byttet ut fellesskap med fravær, nærhet med logistikk, kjærlighet med tidsklemma.

Det har gjort barna våre fremmede for oss – og oss fremmede for dem. Det har trent dem til å orientere seg mot jevnaldrende, mens foreldrene står på sidelinjen. Det har fått oss til å tro at familien er en belastning, i stedet for å være livet selv.

Men familien er ikke problemet. Familien er svaret. Familien er meningen. Alt vi trenger er mer tid.